Vi bare kjører, så ser vi

Vi bare kjører, så ser vi av Hilde Stålkjær Osen, Cappelen Damm 2018.

Dette er en stille og rolig skildring av hverdagen til en kvinne i starten av tjueårene. Hun bor på et lite tettsted ved kysten. Der bor hun alene i en kjellerleilighet. Hun jobber på det lokale hotellet. Fritiden sin bruker hun sammen med barndomsvenninnen Miriam og kjæresten Jørn, når han ikke er på sjøen.

Alt i kvinnens liv er forutsigbart. Det hele føles som en syklus av vaner og uvaner. Det er tv-kvelder med Miriam, tid med Jørn, kjøreturer til bensinstasjonen for å kjøpe skolebrød, gjester inn og ut av hotellet, turister av og på Hurtigruta. Det finnes ingen overraskelser i livet hennes. Autopiloten er koblet inn.

Jeg føler hele tiden at hun ikke er spesielt lykkelig, og en sjelden gang får vi et innblikk i hennes følelser gjennom hennes egne ord. Jeg sitter hele tiden med et håp om at hun skal finne en større mening med livet.

Miriam snakker ofte om den turen, hun husker hvem som satt med hvem, hvilken musikk som ble spilt, mens jeg ikke husker noe av det. Kanskje jeg ikke følger med i mitt eget liv, at jeg ikke er interessert nok (s. 74).

Dette er en kort roman på knapt hundre sider. Boka har korte kapitler og et enkelt språk.