Denne boka ble utgitt første gang i Nederland i 1946. I forbindelse med 75-årsmarkeringen av frigjøringen av leiren ble den i 2020 utgitt på flere språk, deriblant norsk. Dette skal være den eneste boka som ble skrevet inne i leiren.
I 1943 ble legen Eddy de Wind sendt til Auschwitz sammen med kona Friedel. Friedel havnet i blokka hvor det ble gjort medisinske eksperimenter, blant annet forsøk på å sterilisere kvinnene uten inngrep. Etter en kort tid i karantene, hvor dagene besto av hardt fysisk arbeid og minimalt med mat, havnet Eddy i jobb som pleier på sykestua.
Eddy og Friedel greide å holde kontakten i leiren. Eddy var flere ganger inne i Friedels blokk, blant annet for å levere suppe. Tross harde dager under umenneskelige forhold, greide Eddy å se positivt på tilværelsen. Han visste at det var andre i leiren som hadde det verre. «Visst var de privilegerte, unike blant alle de tusener som befant seg her, men det var likevel et dårlig alternativ» (s. 179).
Det var hele tiden mye å fordøye i leiren, blant annet beskriver Eddy forferdelige scener der syke og svake blir lastet ombord i lastebiler med adresse Birkenau, stedet hvor tilintetgjørelsen fant sted. Han visste at han aldri fikk se noen av dem igjen. Eddy ble også selv sendt til straffearbeid i Birkenau for en periode.
Notatene som Endestasjon Auschwitz er et resultat av, ble skrevet over noen korte uker i 1945 etter at leiren var befridd. Eddy ble igjen i leiren, mens Friedel ble sent ut på dødsmarsj, som hun overlevde.
Boka er ikke spesielt lettlest, blant annet er det mange tyske begreper som ikke er oversatt. Eddy omtaler seg selv i tredjeperson, han kaller seg selv Hans. Andre blir også omtalt med oppdiktede navn eller bare med titler, som Lagerarzt (leirlege, Josef Mengele). Det er allikevel en god og viktig dokumentasjon av livet i leiren, slik Eddy opplevde det, uten omskrivinger.
I dagene rundt befrielsen møtte Eddy en utsultet jente og hennes ord ble med han videre «Jeg må holde meg i live for å kunne fortelle om dette, fortelle alle om dette, overbevise folk om at det er sant ...» (s. 223).
Boka finnes i Bookbites.
I 1943 ble legen Eddy de Wind sendt til Auschwitz sammen med kona Friedel. Friedel havnet i blokka hvor det ble gjort medisinske eksperimenter, blant annet forsøk på å sterilisere kvinnene uten inngrep. Etter en kort tid i karantene, hvor dagene besto av hardt fysisk arbeid og minimalt med mat, havnet Eddy i jobb som pleier på sykestua.
Eddy og Friedel greide å holde kontakten i leiren. Eddy var flere ganger inne i Friedels blokk, blant annet for å levere suppe. Tross harde dager under umenneskelige forhold, greide Eddy å se positivt på tilværelsen. Han visste at det var andre i leiren som hadde det verre. «Visst var de privilegerte, unike blant alle de tusener som befant seg her, men det var likevel et dårlig alternativ» (s. 179).
Det var hele tiden mye å fordøye i leiren, blant annet beskriver Eddy forferdelige scener der syke og svake blir lastet ombord i lastebiler med adresse Birkenau, stedet hvor tilintetgjørelsen fant sted. Han visste at han aldri fikk se noen av dem igjen. Eddy ble også selv sendt til straffearbeid i Birkenau for en periode.
Notatene som Endestasjon Auschwitz er et resultat av, ble skrevet over noen korte uker i 1945 etter at leiren var befridd. Eddy ble igjen i leiren, mens Friedel ble sent ut på dødsmarsj, som hun overlevde.
Boka er ikke spesielt lettlest, blant annet er det mange tyske begreper som ikke er oversatt. Eddy omtaler seg selv i tredjeperson, han kaller seg selv Hans. Andre blir også omtalt med oppdiktede navn eller bare med titler, som Lagerarzt (leirlege, Josef Mengele). Det er allikevel en god og viktig dokumentasjon av livet i leiren, slik Eddy opplevde det, uten omskrivinger.
I dagene rundt befrielsen møtte Eddy en utsultet jente og hennes ord ble med han videre «Jeg må holde meg i live for å kunne fortelle om dette, fortelle alle om dette, overbevise folk om at det er sant ...» (s. 223).
Boka finnes i Bookbites.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar