mandag 23. januar 2017

Rød som blod

Her begynner virkemidlene allerede med den fysiske boka. Rødt, hvitt og svart er fargene som er brukt på omslaget og med røde kanter på arkene i boka, gir dette en dramatisk effekt. Tittelen Rød som blod varsler også om et dramatisk innhold. Og drama blir det. 

Forlaget omtaler boka slik: «17 år gamle Lumikki Andersson går på videregående. Kunstfaglig linje. Hun holder på med sitt, og ligger unna det som ikke har med henne å gjøre. Men denne holdningen til livet blir satt på prøve den dagen hun finner fem vaskede hundreeuro-sedler hengende til tørk på skolens mørkerom. Det viser seg at tre medelever har fått tak i plastpose som inneholder blodstenkte pengesedler, og det tar ikke lang tid før Lumikki selv er involvert i en skikkelig floke av internasjonal narkotikahandel. Og som ikke det var nok: Elisa – en av klassekameratene, fra en privilegert og velstående familie – begynner å mistenke politiinspektørfaren for å være innblandet i det hele.»

Dette er en ungdomsbok, og den er spennende. Vi blir kjent med hovedpersonen Lumikki, som en person som er mest for seg selv. Vi får inntrykk av at det er selvvalgt, men det er nok ikke hele sannheten. Etter hvert som vi kommer lenger ut i boka, så får vi ulike tilbakeblikk på situasjoner som Lumikki har opplevd som barn og ung. I et retroperspektiv á la Ibsen, kommer fram at Lumikki er blitt mobbet gjennom hele barndommen og ungdomstida, så da er det jo ikke noe rart at hun trives best i eget selskap, og er blitt hard og tøff overfor andre. Men sårene er ikke helt grodd.  Hun trener kampsport og er på vakt overfor alle. Hun bruker luktfrie såper og deodoranter for å være mest mulig usynlig for de andre, for det beste er nettopp å være så usynlig som mulig.

Handlingen foregår i den finske byen Tammerfors. Det er vinter. Det er kaldt. Og alt skjer på bare fem dager.  På mandag morgen er Lumikki fortsatt den «usynlige» i klassen, på fredag kveld er hun utkledd som Askepott med hud så hvit som snø, lepper så røde som blod og hår så svart som ibenholdt, og tiltrekker seg menns oppmerksomhet. I mellomtiden har det vært menneskejakt og avsløringer. Hun som ikke vil ha kontakt med noen, har blitt dratt inn i et kriminelt miljø.

Boka er som tidligere nevnt spennende. Noen steder blir det likevel litt for opplagt om hva som kommer til å skje, men det er kanskje fordi jeg har lest mer enn de som er målgruppa for boka. Det som er pluss med denne første boka i Snøhvit-triologien, er at Lumikki vises som et troverdig menneske. Det er hverdagslige hendelser, og hverdagslige tanker, tross den spenningen som utgjør den ytre handlingen i boka.  Lumikki er et sammensatt menneske, som klarer å skaffe seg nye «ytre identiteter» når det er nødvendig, og dette skildres på en god måte. 

Salla Simukkas ungdomsbøker er blitt solgt til 37 land, og de to neste bøkene heter Hvit som snø og Svart som ibenholdt

tirsdag 17. januar 2017

Slagside

Vilde er 19 år og har dratt til Bristol for å jobbe på kafé. Ho har ingen venner der og er sint og ensom. Blir etter hvert kjent med Fiona, som viser seg å være i overkant intens og desperat etter sosial kontakt. Får besøk av kjæresten Markus, som irriterer seg over at Vilde ikke vil åpne seg for ham og fortelle om livet sitt, og ikke takler at han tar bilder av henne sjøl om ho tar masse bilder av ham. I bakgrunnen spøker Vildes ekskjæreste Karoline, som har tatt livet av seg. Vilde får ut den innestengte aggresjonen og frustrasjonen gjennom kampsporten Krav Maga.

Dette er ei bra skrevet bok, som er mørk både i tema og tone. Boka tar opp temaer som kjønnsforskjeller, seksualitet, voldtekt, selvmord, narkotika, angst, makt og avmakt, ensomhet og sinne på en ikke-moraliserende og realistisk måte. Vilde er en ganske utradisjonell hovedperson, som beskriver seg sjøl på denne måten:

«Jeg er en som aldri finner ordene, jeg er en som stivner, jeg er en som kjenner raseriet presse på under overflaten, men jeg gjør aldri noe med det, jeg bare stivner eller går, jeg bare stikker av, jeg er så sint, jeg er så feig – så feig at jeg egentlig fortjener å lide for det.» (s. 221)


Sævareid er flink til å sette ord på hvor vanskelig det kan være å åpne seg for andre. Det var noe befriende, om enn også frustrerende, ved å lese ei såpass mørk ungdomsbok der ikke alt nødvendigvis ordner seg til slutt.

mandag 16. januar 2017

Som ild

Som ild av Sara Lövestam er en herlig bok om forelskelsens første fase. Gjennom hele boka er det så gode skildringer av observasjoner og tanker hos to unge jenter som er i ferd med å oppdage hverandre at jeg kan ikke annet enn å anbefale boka for deg!

Første gang undertegnede hørte om boka var på Ungdomsbokgildet i Drammen i oktober, der forfatteren fortalte litt om boka, og om hvordan fortellingen ble til. Underveis i foredraget tenkte jeg "denne må jeg bare lese"!

Boka har en skiftende synsvinkel, der vi periodevis følger Anna og Lollo som ferierer på sommerøya på sine familiers respektive sommerhytter. Vi blir kjent med Anna som datter av øyas "vaktmester" og familien har hatt hytte på stedet i flere tiår, mens Lollo er datter i en rik familie med sin store luksuriøse hytteeiendom.

Som ild er en strålende og sterk kjærlighetsbok med sine gode skildringer av den gryende følelsen, før en selv skjønner hva som er i ferd med å skje. Sitring, lengsel, vennskap og forelskelse er dekkende ord. Sitatet under er hentet fra langt foran i boka, Anna skal ut i båten for å sette garn, og Lollo står på brygga og spør om hun skal dra ut alene.

     "Jenta (Lollo) blir stående. Hun kunne virkelig bare gått, brygga er tom og Anna kommer ikke på noe interessant å si. Men hun blir. Ser på at Anna fester bensinslangen til motoren og drar ut choken. Anna trekker pusten dypt, forebereder seg på et nei. 
Har du lyst til å prøve?
Ok. 
Hendene deres er rett ved siden av hverandre, selv om hun ikke engang vet hva jenta heter. Hun viser med håndtaket. 
(...)
Etter det fjerde forsøket er jenta i ferd med å gi opp. Håpløsheten sprer seg i ansiktet hennes, hun er lei og kommer til å gå sin vei. Anna stiller seg nærmere. Altfor nærme en pappajente, men så nærme hun må for å starte båten. 
Sånn, sier hun og tar jentas hånd. 
Ikke i hånda som når man holder hender. Rundt håndleddet bare, og viser hvordan hun skal presse det mot måtorkåpa. Håndleddet er smalt, som hennes, og varmt." (s 32-33)

Dette er boka for deg som er forelsket, har planer om å bli forelsket eller har vært forelsket. Ikke mer. Ikke mindre.

Som ild  av Sara Lövestam, utgitt på Gyldendal i 2016, 208 sider.


Det er bare kjærlighet

Det er bare kjærlighet av Sverre Henmo er en kort og lettlest ungdomsbok om Jonathan som absolutt ikke føler at det er mye kjærlighet rundt ham.
Jonathan er avstandsforelsket i flotte Alina og han bor sammen med mor og den brutale storebroren Trym som bruker alle anledninger til å la det gå ut over Jonathan. Kameraten til Jonathan, Axel, dukker opp en dag med to jenter, og ber Jonathan bli sammen med venninna til sin kjæreste. Dermed blir Jonathan kjæreste med Liva for en kort stund bare for å være grei.
Men livet med en liksomkjæreste er ikke enkelt, for det hører jo også med kyssing og slikt når en er kjæreste, og DET er ikke barebare når en egentlig ikke liker jenta en gang.

Jeg likte boka godt, det er en en fin liten fortelling om det å stå opp for seg selv, være seg selv og ikke følge strømmen av alle andre, "bare fordi"...


"Det er bare kjærlighet" ble utgitt i 2016 av Gyldendal forlag. 128 sider.

Adresse ukjent

Bilderesultat for 9788203371516
Jeg vil slå et slag for en roman som kom i bokform første gang i 1939. Forfatteren er Katherine Kressman, men hun godtok å bruke pseudonymet Kressman Taylor for at det ikke skulle være tydelig at boken har en kvinnelig forfatter. Den ble en stor suksess i Storbritannia og USA, og oversettelsesabeid ble påbegynt, men så kom krigen. I 1995 ble boken trykket opp igjen i forbindelse med 50-årsdagen for frigjøringen av konsentrasjonsleirene. Den ble da oppdaget av en fransk forlegger og oversatt til fransk, deretter utgitt i en rekke land i Europa. På norsk kom den første gang i 2001, utgaven jeg har er fra 2016.
Tyske Martin Schulse og amerikanske Max Eisenstein, som er jødisk, arbeider sammen som kunsthandlere i California. De er også svært nære venner. Martin vender tilbake til Tyskland i 1932. Samarbeidet deres fortsetter og de skriver til hverandre både som privatpersoner og forretningspartnere. Det er deres korrespondanse som utgjør boken.
Det er en tynn liten bok der mye av innholdet ligger mellom linjene, men den er også spennende og lett å lese.