En av oss lyver

En av oss lyver / Karen M. McManus, Cappelen Damm 2017.

Dette er en bok som inneholder alt jeg ønsker meg i en god bok! Her ble jeg hektet på første side og klarte rett og slett ikke slutte å lese før boken var ferdig.

Fem elever på en High school i USA må sitte igjen etter skoletid. Underveis i gjensittingen dør en av dem, Simon. Han er skolens mest upopulære gutt etter å ha laget en sladre-app der andre elevers hemmeligheter deles med alle på skolen. De fire elevene som satt igjen sammen med Simon blir raskt mistenkt for å ha noe å gjøre med dødsfallet. Men hvem av dem var det?

Dette er en ungdomsbok som er full av overraskelser. Historien føles troverdig, selv om det blir ganske intenst etter hvert når media og advokater starter å engasjere seg i saken. Det er en slags krimbok, men her finner du også en veldig søt kjærlighetshistorie, samfunnskritikk, familieproblematikk og gryende vennskapsforhold.
Forfatteren selv har sagt at hun var inspirert av "The Breakfast Club", men med en twist. De fire elevene som satt igjen med Simon, veksler på å være fortellerstemmen i boken. De ser alle ut til å være klassiske stereotyper i starten (nerden, den småkriminelle, sportsstjernen og den litt dumme skjønnheten) men viser etter hvert at de er mer komplekse enn det vi først ser, og de utvikler seg også mye i løpet av historien. Jeg likte alle sammen så godt, og var derfor veldig spent på hva som egentlig hadde skjedd når Simon døde...

Jakten på Jennifer Jones

Jakten på Jennifer Jones av Anne Cassidy, Gyldendal Norsk Forlag AS 2005

I 1998 døde en fire år gammel gutt i Sverige. To kamerater på henholdsvis fem og sju år ble mistenkt for drapet, hvis det var et drap da. For de to overlevende guttene, som for øvrig var brødre, ble livet svært forandret. De måtte flytte ofte og kunne aldri fortelle vennene hvem de virkelig var. Nå i mars ble de frikjent, og nye undersøkelser har slått fast at det muligens var en ulykke.

"Jakten på Jennifer Jones" tar opp det samme temaet. Boka er fra 2005, men jeg leste den i vinter, og siden et lignende scenario er blitt aktuelt igjen, vil jeg skrive litt om den.

Alice Tully er akkurat fylt 17 år. Hun har jobb, venner og kjæreste. Hun prøver å leve et vanlig liv sammen med ei svært snill fostermor. Imidlertid er det få som vet noe om fortiden hennes, og selv prøver hun å legge den bak seg.

For seks år siden var det tre jenter som gikk av gårde sammen, men bare to kom tilbake. Alice vet nøyaktig hva som skjedde, selv om hun ikke helt greier å skjønne at det kan være sant. Nå har det altså gått seks år. Plutselig har mediene fått nyss i at den som var skyld i at det ene barnet ikke kom tilbake, har kommet ut i det vanlige livet igjen. Hun lever blant oss uten av vi vet hvem hun er, og det blir en heksejakt for å finne henne. Det gjør ikke saken noe bedre at den biologiske moren til denne Jennifer Jones gjør alt for selv å komme i rampelyset.

Vi skjønner fort at det er Alice som er Jennifer Jones. Vi følger henne som 17-åring og i tilbakeblikk fra da hun var 10-11 år. Boka er spennende, men også vond å lese. For det er ingen god barndom Jennifer/Alice har hatt. Kan barndommen forklare hvorfor livet blir som det blir?

Lagt inn av Torill Næss, Lena-Valle vgs.

Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen

Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen 
av Bjørn Sortland. Piggsvin forlag 2017

Mariam er forelsket og bor i Homs i Syria sammen med legeforeldrene, søsteren og broren før krigen i Syria begynner. Når krigen kommer, flytter familien til Aleppo, men snart er det bare Miriam og broren Luka igjen. Hvilke muligheter har en 17-åring i et krigsherjet land når hun har omsorgen for sin syke, yngre bror?

I boka følger vi Mariam og Lukas sin flukt fra ruinhaugen av et hus i Aleppo til Tyrkia. Vi får ta del i tanker og følelser om det å være på flukt og hva det gjør med en som menneske.  Boka er sår og vond, men det er en god bok og når den i tillegg er lettlest bør den få mange lesere, også voksne.

Jeg synes det er vanskelig å si så mye om boka, for den ristet litt i følelseslivet mens jeg leste, men jeg lar side 47 i boka få være inngangsporten deres inn til boka:

"Jeg tenker  på dem som sitter inni helikoptrene. Menn som har spist frokost. Drukket kaffe. Kanskje noen av dem har ei kone, et barn. Flere barn. En liten gutt som er like gammel som Luka.

Later pilotene i helikoptrene som de bare skal på en liten flytur over en by?

Later de som bestemmer over hvor bombene skal slippes, at det ikke egentlig er en ordentlig by med hus, parker og skoler som blir truffet?
(...)
Vet de ikke at kropper rives i stykker, at hoder og armer og bein ligger strødd rundt omkring?
(...)
Og de som ser alt på tv, vet de ikke at det er virkeligheten de ser?"

Boka er gitt ut i samarbeid med Leser søker bok og har et enkelt språk. Vil du føle litt på hvordan det er å leve på flukt, så les denne boka.