Som i de to forrige bøkene sine bruker Weberg svart humor og
ironi for å sette søkelyset på hva som regnes som normal oppførsel og hvordan
man skal oppføre seg for å passe inn i samfunnet. Hovedpersonen i boka får høre
ulike påstander om seg selv, som "jeg er for kritisk", "jeg er
alltid uenig" og "jeg forstår ikke konseptet gjeng", som hun deretter
tar for seg i en historie fra livet sitt i perioden hun gikk på videregående.
I
første kapittel får vi inntrykk av at dette er en veldig spesiell jente, som rett
og slett ikke virker som et godt menneske, snarere tvert imot. Men gjennom de
forskjellige kapitlene så begynner jeg å gruble mer på hva som egentlig
kjennetegner et godt menneske. Er det en person som sier det andre vil høre og
undertrykker seg selv for å passe inn i en venninnegjeng? Er ungdom i Norge i
dag ofte dobbelmoralske og egoistiske? Er det hovedpersonen i boka, som
"ikke eier grenser", "er ei hore", "ikke er
snill" og "ikke eier skam" som er egoistisk? Eller er det hun
som er et godt menneske? Kanskje
sannheten ligger et sted midt imellom?
Dette er en bok som får meg til å gruble på disse tingene og
tenke over min rolle i det sosiale spillet som foregår rundt meg hver eneste
dag. Boka er lettlest og sitter igjen lenge etter at den er lest. Anbefaler
alle tre bøkene til Weberg sterkt, de kan også fint brukes til fordypningsoppgaven
i norsk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar