Harehjerte

 

Harehjerte av Ingrid Melfald Hafredal, Forlaget Oktober AS 2017. 

Vi blir med i hverdagen på en ungdomsinstitusjon, sammen med ungdommene som er der og personalet.

June sulter seg og beskriver sult som farge. Gult er standhaftig, grønt er rolig og rødt er vanskelig. Hun har spilt tennis, og er opptatt av å bevege seg og spise minst mulig. Hun mener ikke hun får for lite næring, hun sier at det er meningen at hun skal være sånn.

Ida har angst og skader seg selv. Mesteparten av livet har hun bodd sammen med bare moren, og hun og moren er mer bestevenninner enn mor og datter. Ida har en veldig omsorg for moren.

Thale har vært der lengst, og hun har opplevd grusomme ting. Pål lever mer i dataverdenen enn i den virkelige verden, og nå går han på krykker fordi han har hoppet fra en bro.

Anna er ung miljøterapeut. Hun er godt likt, men hun har jobbet kort tid ved institusjonen. Samboeren Sigurd er oversetter, og etter åtte år sammen synes hun fremdeles det er vanskelig å forstå at arbeidet hans dreier seg om ord, og ikke mennesker. Imidlertid kan det være vanskelig å skille jobb og privatliv. 

Ørjan er psykiater. Han er skilt og har en voksen sønn han savner. Han sykler til og fra jobben, og inniblant stikker han innom puben for å ta seg en øl eller tre. Aldri for mye. Barndommen har lært han å begrense seg.

Solveig er sykepleier og bor alene. Hun har arbeidet ti år ved institusjonen, siden den var ny. Før det jobbet hun mange år i voksenpsykiatrien, og hun er en klippe ved institusjonen. Nå har hun begynt å kjenne på noe ubehag i kroppen, noen «tak» i magen.

Boka veksler stadig mellom de ulike karakterene. Det er korte kapitler, og boka er lett å lese. Dette er en rolig bok, men du blir nysgjerrig på hva de ulike karakterene har opplevd og hvordan det vil gå med dem. Tempoet er beskrivende, og karakterene er troverdige.  

Lagt inn av Torill Næss, Lena-Valle vgs.

Hvor lenge varer vi

Hvor lenge varer vi : noveller av Mari Andreassen. Cappelen, 2019. 
                                                       

Mari Andreassen debuterer med denne novellesamlingen. Den inneholder 7 noveller.

Vi blir kjent med ulike karakterer som alle har sine utfordringer. I flere av novellene strever hovedpersonene med å ta de riktige valgene og gjøre ting riktig, noe som er krevende og skaper usikkerhet.

I novellen "Game mode: survival" er moren og den lille sønnen på telttur sammen. Vi kjenner på sønnens sårhet når han gjerne vil snakke med faren sin uten at moren tillater det. Morens skyldfølelse og frykt for barnet er også lett gjenkjennelig.

Novella "Uten hansker" er aktuell da den handler om smittefare. Vi møter tannlegen som synes det er utrygt å være hjemme, og trives best på jobb der hygienereglene er innarbeidet. Det å skulle skifte bleie på sitt eget barn blir nesten uoverkommelig.

I "1995" møter hovedpersonen igjen ei av mobberne fra barneskolen. Begge har blitt voksne med hver sine yrker. Hun som mobbet har intetanende satt seg i frisørstolen, mens tanker om hevn verserer i hodet til frisøren. Hun nærmer seg med den spisse saksa, mens leseren holder pusten.

Denne boka ble nominert til Brageprisen 2019, og juryen skriver bl.a. dette:

"Med stor psykologisk innsikt, imponerende språkbevissthet og et skarpt blikk for detaljer gjør forfatteren det lett å kjenne seg igjen i livene hun skisserer opp for oss. Det handler om hverdagen og alt som gjør den u-hverdagslig: foreldre, ungdommer og barn, parforhold med både en, to og flere parter, bakterier, begravelse, sex og dårlig ånde, kjærlighet og hat, infamitet, tafatthet og omsorg i ulike innpakninger". 

Vi bare kjører, så ser vi

Vi bare kjører, så ser vi av Hilde Stålkjær Osen, Cappelen Damm 2018.

Dette er en stille og rolig skildring av hverdagen til en kvinne i starten av tjueårene. Hun bor på et lite tettsted ved kysten. Der bor hun alene i en kjellerleilighet. Hun jobber på det lokale hotellet. Fritiden sin bruker hun sammen med barndomsvenninnen Miriam og kjæresten Jørn, når han ikke er på sjøen.

Alt i kvinnens liv er forutsigbart. Det hele føles som en syklus av vaner og uvaner. Det er tv-kvelder med Miriam, tid med Jørn, kjøreturer til bensinstasjonen for å kjøpe skolebrød, gjester inn og ut av hotellet, turister av og på Hurtigruta. Det finnes ingen overraskelser i livet hennes. Autopiloten er koblet inn.

Jeg føler hele tiden at hun ikke er spesielt lykkelig, og en sjelden gang får vi et innblikk i hennes følelser gjennom hennes egne ord. Jeg sitter hele tiden med et håp om at hun skal finne en større mening med livet.

Miriam snakker ofte om den turen, hun husker hvem som satt med hvem, hvilken musikk som ble spilt, mens jeg ikke husker noe av det. Kanskje jeg ikke følger med i mitt eget liv, at jeg ikke er interessert nok (s. 74).

Dette er en kort roman på knapt hundre sider. Boka har korte kapitler og et enkelt språk.