Eg snakkar om det heile tida

Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof. Samlaget, 2018.

Samlaget har laget en serie utgivelser de har kalt Norsk røyndom. Dette er korte historier med viktige budskap til ungdom og voksne. Bøkene kan bl.a. gjerne diskuteres i samfunnsfag, slik som denne.

Forfatteren har gambisk far og norsk mor, er født og oppvokst i Norge.
Her forteller hun om barndom, oppvekst og dagligliv der hudfargen  har gitt uønsket oppmerksomhet, og skapt reaksjoner fra folk rundt henne. For eksempel da hun som stolt 6-åring en 17.mai fikk negativ reaksjon på at hun stilte opp i bunad. Eller at hun kan merke redselen i blikket til enkelte eldre damer på bussen. Hun føler seg også forhåndsdømt p.g.a hudfarge når hun så og si nektes adgang på 1.klasse på fly og tog.

Hun blir rasende, provosert og lei seg. Hun ønsker ikke å fremstå som klagende, utakknemlig eller usympatisk, som hun sier. Men det hun opplever påvirker hvordan hun oppfører seg, hvor fri hun føler seg og hvilke valg hun tar.

Dette er en ærlig, viktig og tankevekkende bok fra dagens samfunn. Det har lett og godt språk, noe som gjør den tilgjengelig for de fleste. Her er flere temaer å diskutere, bl.a. identitet, kjønn og rasisme.

Boka finnes på BookBites. På Foreningen Les sine sider kan man høre utdrag fra boka. https://foreningenles.no/reintekst/tekst/eg-snakkar-om-det-heile-tida/

Et hav av kjærlighet

Et hav av kjærlighet av Tahereh Mafi, Gyldendal, 2019.

Ved å lese skjønnlitteratur får man som oftest ny og viktig innsikt. Man lærer om hovedpersonenes tanker og følelser, deres kultur og miljøet rundt dem. Denne boka er ei nydelig kjærlighetshistorie der ulik religion og kulturell bakgrunn gjør livet utfordrende for de to unge.

Året er 2002, ett år siden angrepet på Twin Towers, 11/9 i New York. Fordommer, hets og rasistiske holdninger preger det amerikanske samfunnet. Shirin og den eldre broren Navid har, sammen med foreldrene sine, vært mye på flyttefot de siste årene. Den 16-år gamle iransk-amerikanske jenta bruker hijaben sin med stolthet, og gir blaffen i folks stirring og kommentarer omkring både klesplagget og religionen.

Når hun begynner på ny high-school, vil hun være i fred, og unngår for mye kontakt i frykt for å bli såret og misforstått. I biologifaget blir hun kjent med Ocean. Han stirrer på henne slik de andre gjør, men han er likevel nysgjerrig på en positiv måte. Motvillig må hun innrømme at Ocean er både snill, hyggelig og en god lab-partner. Shirin og broren elsker å danse breakdance. Dette gjør livet levelig utenom skoletid. Ocean vil gjerne at de skal møtes mye mer, men dette viser seg å ikke bli enkelt.

Vi har tidligere skrevet om "The Hate U Give" og "På vei mot toppen" der handlingen foregår i USA og tema bl.a. er rasisme og menneskerettigheter. Denne har noe av den samme problematikken, men den er lettere å lese, har ikke fullt så mange sider, men er utrolig engasjerende. En av mine favoritter i 2019!         

The hate u give

Angie Thomas: The hate u give. Gyldendal 2017.

Tittelen på boka er henta fra rapperen Tupacs tatovering «Thug life» - The hate u give little infants fucks everybody. Dette er ei amerikansk bok som handler om om raseskiller og undertrykkinga mange fattige svarte i USA opplever. Starr er datter av en svart rettighetsaktivist som bor i den fattige delen av en ikke navngitt amerikansk storby. Da ho var ti år opplevde ho at bestevenninna blei skutt på grunn av et gjengoppgjør. Foreldrene bestemte derfor å sende henne på skole i den hvite, rike delen av byen. Der er ho den eneste svarte jenta, og kan det virke som, den eneste som ikke har svømmebasseng i hagen og drar på utenlandsferie om sommeren.

En dag er Starr på fest med sin barndomsvenn Khalil, og de blir stoppa av en politibil. Khalil gjør en brå bevegelse når han går ut av bilen, blir skutt av en hvit politimann, og blør i hjel foran øynene til Star.

Nå oppdager Starr at ho lever i to ulike verdener. I den svarte bydelen er alle rasende fordi politimannen skjøt en ubevæpna gutt, men de hvite vennene hennes synes synd på politimannen og fokuserer på at Khalil solgte narkotika. Historien kompliseres ytterligere av at Starrs onkel sjøl er politimann og faren tidligere gjengmedlem, og at ho har en hvit kjæreste som ho ikke tør å fortelle familien om fordi de er skeptiske til hvite mennesker. Skal Starr protestere offentlig, eller satse på at politiet sikter sin egen kollega?

Boka tar opp veldig viktige forhold i unge amerikaneres liv på en engasjerende måte, og er godt skrevet med et muntlig, naturlig språk. Jeg hørte den som lydbok på engelsk.

Sameblod

«Sameblod» er en sterk film om noen av de mørkeste sidene ved Nordens nyere historie. Samtidig er det også en vár kjærlighetshistorie og en sår fortelling om å forlate sin familie, og om å vende hjem.

Filmen starter med en begravelse i ei sørsamisk bygd i Sverige. Den aldrende kvinnen Christina vender sammen med sin sønn og sønnedatter tilbake til hjembygda for å delta i sin søsters begravelse. Christina gir uttrykk for ubehag ved å komme tilbake til gamle trakter. Ho nekter å bruke sitt samiske dåpsnavn Elle-Marja, og vil ikke svare sine slektninger når de tiltaler henne på samisk. Ho sier at samene er bråkete og tyvaktige.

Med dette utgangspunktet går hoveddelen av filmen tilbake i tid og viser Elle-Marjas oppvekst i en samisk reindriftsfamilie og på en svensk internatskole på 1930-tallet. Skolen er hard og streng. De blir slått av læreren hvis de snakker samisk i timene, og de blir mobba av svenske ungdommer som sier at samene ikke er fullt utvikla mennesker. Dette er raseforskningas tid, og vi får se en opprørende scene der de samiske jentene må kle seg nakne for en mannlig svensk raseforsker og få målt hodeskaller og tannstilling, som dyr.

Elle-Marja er skoleflink og dras mellom kjærlighet til familien og ønsket om å dra til byen og «slippe å være et sirkusdyr». Ho blir forelska i en svensk gutt ho møter på dans, og bestemmer seg for å prøve lykken med en ny, svensk identitet i Uppsala. Den siste halvdelen av filmen tar for seg hva som skjer med forholdet hennes til den svenske bygutten Niklas og søstera Njenna og forholdet til det samiske. Sluttscenen i filmen vender så igjen tilbake til den eldre Christina i Njennas begravelse.


Sameblod er en følelseslada, engasjerende og lærerik film. Skuespillerne er dyktige, musikken vakker og naturen storslått. De norske undertekstene er dessverre dårlig oversatt, de bruker det svenske ordet «kolt» i stedet for «kofte». Sameblod er verdens første film med sørsamisk talespråk, noe som er imponerende med tanke på at språket bare snakkes av 500 mennesker. Filmen vant prisen Beste europeiske film under filmfestivalen i Venezia i 2016.