Rase

                               "Rase" er en fortsettelse av boka "Vær snill med dyrene". Nå har hovedpersonen funnet ny partner, fått tvillinger, og har tre barn under åtte år. Monika Isakstuen tar opp et skambelagt tema, nemlig sinnemestring innad i familien og den daglige kampen med å besinne seg ovenfor bestemte, viljesterke små barn. Utfordringene kjenner vi oss igjen i: den stressede moren som må rekke jobben og det ene barnet nekter å ta på seg vintersko, og heller vil ha sandaler, og ingen av de tre vil ha vinterdressene på.

Få vil innrømme at de faktisk slår eller rister barna i slike situasjoner, men mora sliter med å legge bånd på seg. Er det virkelig en slik mor hun vil være? Hun blir redd seg selv og går i forsvar: "Nei, jeg vil ikke si at jeg ristet henne - det var ikke alvorlig eller veldig hardt - gir ikke senskader". Det som er sårest i boka er når de små barna selv bemerker at hun er sint hele tiden, og blir redd for at hun skal slå.

Når naboen reagerer på bråk i leiligheten, og partneren oppdager at hun faktisk ikke har kontroll, blir det både flaut og skamfullt. Hun sammenligner hverdagen sin med strikking når tråden slår knute på seg og pinnene roter seg i hverandre eller antall masker ikke stemmer. "Hvorfor må jeg strikke kofte - hvorfor holder det ikke med skjerf. Hvorfor stoppet jeg ikke ved ett barn."

Det er ikke det at hun angrer heller. "Hvis jeg skulle velge bort noen, var det meg", sier hun.

Selv om temaet er alvorlig, er det også humoristiske innslag som går på usikkerhet rundt morsrollen, barneoppdragelse og partnerskap. Hvordan kan noen være glad i henne, og hvordan bevare forholdet når man er så sliten? Hun forventer ikke kjærlighet fra mannen sin når hun kjefter på barna og tar for hardt i dem. På den annen side, når han sier at nå får det være nok og snur i døra, synes hun han er avskyelig. Hvordan kan hun og mannen stå på samme lag gjennom hele den tøffe barneperioden? Som hun sier: "Hvem sier at kjærligheten utholder alt? En som ikke har barn selv."

Nå er alt

Boka starter med at hovedpersonen Hadley nettopp har overlevd en flyulykke. Boka er skrevet i vekslende kapitler kalt NÅ og DA, før og etter flyulykken. På denne måten fortelles historien, og vi forstår bakgrunnen for ulykken.
Livet til Hadley er en kamp for å dekke over og overleve. Ingen må få innsyn i hennes familieliv, og dermed få kjennskap til familiens mørke hemmelighet.
Her skal vi til den rike og velstående del av Amerika. Hadley er en ener på skolen, tar flytimer og er kaptein på Lacrosse-laget. I tillegg kjører hun jerndisiplin med joggetur og vektløfting med faren sin hver dag. Faren kaller hun for «drillgeneralen», og han dominerer livet hennes på sin egen, destruktive måte.  Familien går på «tå hev», og er hardt preget av farens tilfeldige humør og sinnstemning.
Moren har nok med seg selv og vinglasset, og jobber for å holde fasaden utad. Lillesøsteren Lila  lever det bekymringsløse livet til en vanlig 10-åring, og har så langt blitt forskånet for alt Hadley og moren frykter. Når Hadley får kjærest, vender imidlertid farens oppmerksomheten mer mot søsteren, til Hadley store skrekk. Hun prøver desperat å verne lillesøsteren for det samme som hun har vært utsatt for. Hun blir sliten av å skulle prestere på topp hele tiden, og vil mest av alt vil være sammen med kjæresten Charlie, og leve et vanlig ungdomsliv.

Charlie aner etter hvert at Hadley har noe å skjule. Han oppdager blåmerker og sår på kroppen hennes, og reagerer akkurat slik vi som lesere håper. Han tar kontakt med barnevernet. Heldigvis støtter Hadley dette, og vi håper så inderlig at noe skal skje.  

Dette er en sterk og gripende bok, godt skrevet om et alvorlig tema. Bakerst i boka er det kontaktinformasjon for de som har opplevd vold i nære relasjoner, og trenger noen å snakke med. Boka har også en fin forside med god symbolikk. Dette var en gledelig opplevelse av en ungdomsbok som jeg anbefaler på det varmeste. 

Dette er Amy Giles debut som ungdomsbokforfatter. Det skal bli spennende å følge henne videre.  

Plastpinner juger ikke

Plastpinner juger ikke av Lise Knudsen, Gyldendal 2018.

Plastpinner juger ikke er en annerledes og poetisk ungdomsroman.

Kari er i sorg over tapet av moren. Hun sliter med å forholde seg til faren og lillebroren Olav. Trøst finner hun i Jon, selv om han ikke alltid forstår henne. Hun forstår ikke alltid seg selv heller. Kari er en usikker jente på vei mot å bli voksen. Vi får følge henne gjennom en vår og en sommer.

Lise Knudsen berører temaer som sorg, ungdomstid, kroppsfokus og forelskelse i denne korte romanen. Hver side kan leses som et lite dikt, språket flyter lett og innbyr til refleksjon. Det er en lettlest bok med mye luft og god leselig skrift.

Krittmannen

Krittmannen av C. J. Tudor, Cappelen Damm 2017

I 1986 utgjorde fire gutter og ei jente en vennegjeng. De fem var forskjellige og bodde i ganske ulike hjem. Eddie bodde sammen med en far som noe mislykket prøvde seg som freelancer og moren som drev en abortklinikk. Nicky var den eneste jenta og bodde sammen med faren som var prest. Presten var svært imot abortklinikken og demonstrerte mot den sammen med mange andre. De tre guttene Mickey, Hobbo og Fat Gav gjorde kvintetten fullkommen. De fem unge brukte krittegninger til å gi hverandre hemmelige beskjeder. Den gang var det en lek helt til krittegningene førte dem til liket av en jente. Jentas hode ble for øvrig aldri funnet.

Nå er vi i 2016, og etter tretti år kommer kameraten Mickey tilbake til landsbyen der Eddie fremdeles bor. Mickey vil skrive bok om hendelsene i 1986, og han påstår han vet hvem som drepte den unge jenta. Så mottar Eddie et brev med et kritt og en hangman-tegning.

Mye har skjedd på de tretti årene, og boka veksler mellom nåtid og Eddies beskrivelser av fortida. Mange av kapitlene ender med cliffhangere. Det ligger hele tiden en mørk undertone i boka, og du får en ekkel følelse av at noe ikke stemmer, at noe kommer til å skje.

Krittmannen er C. J. Tudors debutroman, men det blir nok ikke den siste romanen fra hennes hånd.

Lagt inn av Torill Næss, Lena-Valle vgs.

Aller siste utvei

Aller siste utvei av Federico Axat, Cappelen Damm 2017.

Hovedpersonen i boka Ted McKay har alt en kan drømme om. En vakker kone, to døtre og en godt betalt jobb. Men etter å ha fått diagnosen dødelig hjernesvulst, velger han å rette en pistol mot tinningen. Han er klar til å trykke på avtrekkeren, da det ringer på døra. Utenfor står en fremmed mann, som kommer med et forslag. Et forslag Ted ikke kan si nei til.

Dette er en spennende psykologisk thriller der ingenting er hva det ser ut til å være. Vi blir godt kjent med hovedpersonen Ted, men hva er sant og hva er drøm og fantasi? I boka er det mange drap og dramatiske hendelser, og den er litt mørk til tider, men spennende med et raskt tempo. 

Litt etter litt skjønner vi plottet, eller gjør vi egentlig det? Jeg var litt forvirra noen ganger, hva skjer nå? Men så skjønte jeg poenget, eller gjorde jeg egentlig det?

Selv om boka er på over 400 sider, er det ei bok du bare må lese videre i. Den er original, med mange uventede vendinger, og skiller seg ut i spenning og thriller sjangeren. 

Forfatteren kommer fra Argentina, og selv om han har skrevet to bøker tidligere, er dette hans gjennombrudds bok.