Rase

                               "Rase" er en fortsettelse av boka "Vær snill med dyrene". Nå har hovedpersonen funnet ny partner, fått tvillinger, og har tre barn under åtte år. Monika Isakstuen tar opp et skambelagt tema, nemlig sinnemestring innad i familien og den daglige kampen med å besinne seg ovenfor bestemte, viljesterke små barn. Utfordringene kjenner vi oss igjen i: den stressede moren som må rekke jobben og det ene barnet nekter å ta på seg vintersko, og heller vil ha sandaler, og ingen av de tre vil ha vinterdressene på.

Få vil innrømme at de faktisk slår eller rister barna i slike situasjoner, men mora sliter med å legge bånd på seg. Er det virkelig en slik mor hun vil være? Hun blir redd seg selv og går i forsvar: "Nei, jeg vil ikke si at jeg ristet henne - det var ikke alvorlig eller veldig hardt - gir ikke senskader". Det som er sårest i boka er når de små barna selv bemerker at hun er sint hele tiden, og blir redd for at hun skal slå.

Når naboen reagerer på bråk i leiligheten, og partneren oppdager at hun faktisk ikke har kontroll, blir det både flaut og skamfullt. Hun sammenligner hverdagen sin med strikking når tråden slår knute på seg og pinnene roter seg i hverandre eller antall masker ikke stemmer. "Hvorfor må jeg strikke kofte - hvorfor holder det ikke med skjerf. Hvorfor stoppet jeg ikke ved ett barn."

Det er ikke det at hun angrer heller. "Hvis jeg skulle velge bort noen, var det meg", sier hun.

Selv om temaet er alvorlig, er det også humoristiske innslag som går på usikkerhet rundt morsrollen, barneoppdragelse og partnerskap. Hvordan kan noen være glad i henne, og hvordan bevare forholdet når man er så sliten? Hun forventer ikke kjærlighet fra mannen sin når hun kjefter på barna og tar for hardt i dem. På den annen side, når han sier at nå får det være nok og snur i døra, synes hun han er avskyelig. Hvordan kan hun og mannen stå på samme lag gjennom hele den tøffe barneperioden? Som hun sier: "Hvem sier at kjærligheten utholder alt? En som ikke har barn selv."