Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg, Aschehoug forlag 2014. Dette er Liv Marit Webergs debutroman. For denne mottok hun Kulturdepartementets litteraturpris.

Jeg-personen er den samme som i oppfølgeren Det er heldigvis ingen som trenger meg (se innlegg fra 14.mars 2016).

Jeg-personen, en jente på 19 år, flytter til Oslo etter videregående. Planen er at hun skal begynne på høgskolen. Hun får en dårlig start da hun kommer for sent på første studiedag. Det blir dårlig med studier det året.

Hun treffer Tore som hun blir sammen med, men det varer ikke så lenge. Tore forstår seg ikke på henne. Det er det ikke så mange andre som gjør heller. Foreldrene prøver å hjelpe henne, men hun lyver til dem om hvor innholdsrikt livet hennes er. Etter hvert blir vi introdusert for Brilla (Stian) som vi også hører om i Det er heldigvis ingen som trenger meg.

Vi blir kjent med en jente på søken etter meningen med livet. Hun tenker og reflekterer, ikke helt uten selvironi. Hun prøver å finne sin plass, som i bunn og grunn er å være så usynlig som mulig. Selv kaller hun det å gå i dvale.

Boka er lettlest. Kapitlene er korte med svært så beskrivende overskrifter.