Det er heldigvis ingen som trenger meg

Liv Marit Weberg har skrevet en oppfølger til boka "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til". Jenta, hovedpersonen i boka, har flyttet nordover med kjæresten for å jobbe i dyrebutikk. Hun har det godt og trygt, men kan ikke slå seg til ro med det. Hun slår opp med kjæresten med begrunnelsen at det er det til hans eget beste.


I strevet etter å bli et sosialt og vellykket menneske, reiser hun hjem til moren sin. Dette passer moren dårlig, for til jentas overraskelse har morens nye samboer to barn fra før som hun ikke har hørt om. Moren og hovedpersonens livsstil skildres på en morsom måte, gjennomsyret av svart humor.
Når jenta mangler husvære, dater hun en mann med leilighet for å komme inn på boligmarkedet. Når hun får ny jobb i dyrebutikk, skremmer hun kundene til å handle glutenfritt dyrefor. Hun hopper i strikk og holder på å sovne mens hun henger der og venter på å bli halt opp igjen.


Det er ikke lett å knekke koden for å finne meningen med livet, for som hun sier:
"Det eneste jeg vil er at noen skal tåle meg. Og det er kanskje det eneste man ikke kan be om".
Det er korte kapitler i boka, noe som gjør boka lettlest. Det skal bli spennende å se om det kommer enda en bok om denne hovedpersonen.