Erling Skagseth og Mette H. Strands «Bli kvitt Styggen på
ryggen: Selvtillitsboka» handler om et utrolig viktig tema, nemlig ungdom og
psykisk helse. Dessverre innfrir ikke boka forventningene.
Jeg var positivt innstilt til boka og gleda meg til å lese
den når den kom. Skuffelsen blei desto større når det første jeg legger merke
til er et stort sitat om psykisk helse på innsida av omslaget, som forfatterne
skriver er «Fra sangen ‘Styggen på ryggen’ av Onkel P og de fjerne
slektningene». Sitatet er bra, og begynner med å forklare at «Styggen er
angsten og panikken.»
Problemet er at sitatet
ikke
er henta fra sangen «Styggen på ryggen», men
fra et intervju på nettstedet 730.no der OnklP forklarer hva sangen handler om. Det er en ganske alvorlig
brøler at forfatterne av ei bok der både tittel og store deler av innholdet er
bygd opp rundt metaforen i denne sangen, tydeligvis ikke kjenner teksten. Det
hjelper ikke at Pål Tøiens artistnavn OnklP feilstaves «Onkel P», eller at
sitatet i tillegg til omslaget også dekker hele side 30 i boka.
Om å tenke positivt i
konsentrasjonsleir
Bokas hovedbudskap er at en kan overvinne dårlig sjøltillit
ved å tenke positivt. Det er i og for seg ingen dum idé, men forfatterne
trekker prinsippet ut i det ekstreme. Boka innledes med å fortelle om
nazistenes konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Uten å oppgi kilde
kommer forfatterne deretter med en påstand om at «Av dem som overlevde og
klarte seg etterpå hadde mange en ting felles. De holdt fast ved drømmen om
frihet og et godt liv. Med tankene fløy de ut av fangenskapet og holdt fast i
troen om en god fremtid.» (s. 8)
Hvis en skal ta dette på alvor, betyr det logisk sett også
at forfatterne må mene at de som ikke overlevde
Hitlers konsentrasjonsleire, eller som ikke klarte seg bra etter krigen, i en
viss grad var skyld i det sjøl fordi de ikke tenkte positivt nok. Det er en
ganske ekstrem påstand.
Bokas hovedidé er at det er tankene dine som former hvordan du
har det; ikke hvordan du har det som former tankene dine. Dette uttrykkes både
i forhold til egen person («Uansett om du tror du er mer enn god nok, eller at
du ikke er god nok, så har du helt rett! Du velger!» (s.28-29))og verden som
sådan («Du er slik du velger å tro du er! Andre er slik du velger å tro de er!
Verden er slik du velger å tro den er!»(s.33)).
Om det er ideene som skaper verden eller verden som skaper
ideene, er en filosofisk diskusjon som har pågått siden Platon og Aristoteles,
og fortsatt pågår. Det er litt provoserende at forfatterne slår fast at tankene
former verden som en innlysende sannhet, uten å drøfte eller opplyse om at det
finnes andre måter å se det på. Det oppleves ekstra provoserende fordi boka
framstiller seg som ei nøytral bok om å få bedre sjøltillit, ikke som ei
lærebok i alternativ filosofi.
Det er i alle fall viktig å være klar over at ideen om at
det er ens personlige tanker som bestemmer hvordan en har det, og at å tenke
positivt fører til økt lykke og velstand
også har blitt voldsomt kritisert. Kritikere mener at denne måten å tenke på fører til at
de som har det kjipt velger å kritisere seg sjøl og skamme seg over sine egne
følelser, heller enn å ville endre på de negative tingene i samfunnet eller
eget liv som gjør at en føler det sånn. Det kan brukes til å si at de som har
det kjipt er skyld i det sjøl fordi de ikke tenker positivt nok, og ved å
fokusere på egne følelser (ikke hvordan en har det, men hvordan en tar det) kan
det fjerne oppmerksomheten fra å endre på urettferdige ting som mobbing og
sosial utestengelse, som ikke lar seg tenke vekk men som må tas tak i og gjøres
noe med.
Skal mobbing tenkes
vekk?
Det er symptomatisk at kapitlene om mobbing også bare handler om tanker – mobberens og
mobbeofferets. Det forklares at både de tankene mobberne har når de mobber, og
de mobbeofrene får når de mobbes, er dårlige og må motarbeides med positive
tanker. Men det sies ingen ting om hva hverken mobbeofferet eller andre
kan gjøre for å få mobberen til å slutte med å mobbe; det står for eksempel
ingen ting om å forsvare andre som blir mobba, eller om å rapportere mobbing
til rektor/lærer/foreldre/politi/sjef.
Forfatterne bruker følgende eksempel for å forklare hva de
mener: «Forestill deg at du møter en drittsekk som slenger noe dritt til deg.
To ting kan skje. Du kan holde fast ved en god overbevisning og la dritten prelle
av, eller du kan åpne opp og la det ramme deg på en kjip måte. Når du åpner opp
for å la deg påvirke av dette føre til at du snakker deg selv ned og før du vet
ordet av det driver du med selvmobbing. Disse kjipe tankene vil spre seg som
tankevirus og smitte over og overta de tankene som gir deg styrke. Etter en tid
har du slettet gode overbevisninger og ødelagt verdifulle programmer.» (s.
45-46)
To ting er veldig problematisk med eksempelet over. For det
første nevnes ikke et tredje alternativ
(kun «to ting kan skje»): En kan si til den som slenger dritt at hen sårer deg
med det hen sier, og be hen slutte med det. Dersom dette ikke tas til følge kan
en rapportere vedkommende, og for eksempel ta det opp i et konfliktråd. I
stedet legges all vekt på at en sjøl har
skyld for det om en blir lei seg på grunn av andres trakasserende oppførsel.
Det er ikke en ok ting å fortelle folk som mobbes.
Transfobi som middel
for god sjøltillit?
I tillegg til å overse personer som trakasserer en, kommer
forfatterne også med råd om at en kan bruke tankene sine til å (i fantasien) latterliggjøre ubehagelige personer ved
å forestille seg at de bryter med vanlige kjønnsroller. Dette gjøres på
følgende måte (s. 52):
«Hvis det er en gutt eller mann det er snakk om – se ham for
deg uten tenner og i en bitteliten rosa bikini. Legg på en lys og sexy stemme.
Og så stinker han rumpelukt.
Hvis det er en jente eller kvinne – forestill deg henne i en
usexy, stor og skitten boksershorts, skjegg i ansiktet, hårete rygg og uten
tenner. Legg på stemmen til Donald Duck. …
Legg merke til hvor mye lettere det er å møte denne personen
neste gang. Men du, ikke begynn å le!»
I ei «selvtillitsbok» som retter seg mot ungdom er det mildt
sagt ganske spesielt å bruke plass på å latterliggjøre menn som kler og ter seg
som kvinner, og kvinner som kler og ter seg som menn. Å ha en kjønnsidentitet
som ikke samsvarer helt med kjønnet en er født inn i,
er
ganske vanlig for mange unge, og det vil neppe hjelpe på deres sjøltillit å
lese at det å opptre «ukvinnelig» eller «umandig» er det mest latterlige en kan
tenke seg.
I et
intervju
med Aftenposten fra 2015 forteller Line Halvorsrud, leder i Skeiv Ungdom at
«Undersøkelser viser at skeive under 25 år i Norge er overrepresentert blant
dem som sliter med rusmisbruk og psykisk helse. Dette er et resultat av
fordommene de møter og har mot seg selv for å bryte heteronormen.» Sjøl om ikke
det nødvendigvis er ment sånn, er det leit å se Skagseth og Strand reprodusere
slike fordommer i ei bok om psykisk helse.
Uvitenskapelig
sakprosabok
Når forfatterne kommer med såpass kontroversielle løsninger,
kunne en forvente at de diskuterte motforestillinger eller oppgir kilder for
påstandene sine om hva som virker og ikke virker. Det gjør de ikke, og for meg
virker boka derfor ganske uvitenskapelig. Det innrømmes på en måte av
forfatterne sjøl, som skriver at «vi er ingen eksperter som sitter og samler
inn spørreundersøkelser fra hele landet og analyserer disse. Det gidder vi
ikke.» (s. 10) De baserer seg i stedet på personlig erfaring. Greit nok, men
flere steder savner jeg virkelig å bli forklart
hvor de har det de sier fra.
Forfatterne skriver for eksempel (uten å oppgi kilde) at «Det
finnes ca. 750 forskjellige verdier, og noen er spesielt viktige for deg.» (s.
70). Hva i all verden baserer de det på? Og er virkelig tallet på antall
verdier noe konstant? Eksisterer det samme antallet verdier for Cicero i Roma,
som for Juan i Mexico, som for Li Jin i Kina? Forfatterne ramser riktignok bare
opp 30 verdier, men likevel synes jeg flere av dem er vanskelig å skjønne
passer. Er «suksess» virkelig en verdi? Er «super» en verdi?
Boka ender da også opp med å anbefale tankefeltterapi (s.
62-63) som «Kanskje den mest effektive selvhjelpsteknikken for håndtering av
kjipe følelser!» Dette
i
motsetning til Wikipedia, som skriver at «Selv om det finnes enkeltstudier
som påviser effekt av TFT, regnes ikke metoden for vitenskapelig dokumentert.
Det finnes heller ingen plausibel forklaring på virkningsmekanismene bak en
eventuell effekt av behandlingen utover placebo... En blindet test gjennomført
i 2005 viste ingen forskjell mellom banking gjennomført etter instruks fra høyt
utdannede tankefeltpedagoger og banking i tilfeldig mønster.» Sjøl om både
Skagseth og Strand
jobber med å
undervise i tankefeltterapi, burde de i ei bok retta mot ungdom gjengi hva
forskning sier om metoden på en mer nøytral måte. Boka er for øvrig også utgitt
av
Alternativet Kurs- og Kompetansesenter,
som eies og drives av nettopp Erling Skagseth og Mette H. Strand, og som tilbyr
kurs i forhold til flere av temaene som tas opp i boka. Forfatterne har altså
direkte økonomiske interesser i å overbevise om det de skriver om, og det de
skriver har ikke gått gjennom en uavhengig redaksjonell vurdering fra et
profesjonelt forlag.
Oppsummert
«Bli kvitt Styggen på ryggen. Selvtillitsboka» inneholder noen
fine deler, som at det ikke er nødvendig å bli like godt likt av alle for å ha
det bra, at det går an å lære seg å bli mer fornøyd med seg sjøl, og at det er
bra for sjølfølelsen å bli en del av en gruppe, for eksempel ved å drive med
organiserte aktiviteter. Et slagord som nevnes flere steder, «Enten går det
godt, eller så går det over», virker også som en klok ting å fortelle seg sjøl
innimellom.
