Bli kvitt Styggen På Ryggen. Selvtillitsboka

Erling Skagseth og Mette H. Strands «Bli kvitt Styggen på ryggen: Selvtillitsboka» handler om et utrolig viktig tema, nemlig ungdom og psykisk helse. Dessverre innfrir ikke boka forventningene.

Jeg var positivt innstilt til boka og gleda meg til å lese den når den kom. Skuffelsen blei desto større når det første jeg legger merke til er et stort sitat om psykisk helse på innsida av omslaget, som forfatterne skriver er «Fra sangen ‘Styggen på ryggen’ av Onkel P og de fjerne slektningene». Sitatet er bra, og begynner med å forklare at «Styggen er angsten og panikken.»

Problemet er at sitatet ikke er henta fra sangen «Styggen på ryggen», men fra et intervju på nettstedet 730.no der OnklP forklarer hva sangen handler om. Det er en ganske alvorlig brøler at forfatterne av ei bok der både tittel og store deler av innholdet er bygd opp rundt metaforen i denne sangen, tydeligvis ikke kjenner teksten. Det hjelper ikke at Pål Tøiens artistnavn OnklP feilstaves «Onkel P», eller at sitatet i tillegg til omslaget også dekker hele side 30 i boka.

Om å tenke positivt i konsentrasjonsleir

Bokas hovedbudskap er at en kan overvinne dårlig sjøltillit ved å tenke positivt. Det er i og for seg ingen dum idé, men forfatterne trekker prinsippet ut i det ekstreme. Boka innledes med å fortelle om nazistenes konsentrasjonsleire under andre verdenskrig. Uten å oppgi kilde kommer forfatterne deretter med en påstand om at «Av dem som overlevde og klarte seg etterpå hadde mange en ting felles. De holdt fast ved drømmen om frihet og et godt liv. Med tankene fløy de ut av fangenskapet og holdt fast i troen om en god fremtid.» (s. 8)

Hvis en skal ta dette på alvor, betyr det logisk sett også at forfatterne må mene at de som ikke overlevde Hitlers konsentrasjonsleire, eller som ikke klarte seg bra etter krigen, i en viss grad var skyld i det sjøl fordi de ikke tenkte positivt nok. Det er en ganske ekstrem påstand.

Bokas hovedidé er at det er tankene dine som former hvordan du har det; ikke hvordan du har det som former tankene dine. Dette uttrykkes både i forhold til egen person («Uansett om du tror du er mer enn god nok, eller at du ikke er god nok, så har du helt rett! Du velger!» (s.28-29))og verden som sådan («Du er slik du velger å tro du er! Andre er slik du velger å tro de er! Verden er slik du velger å tro den er!»(s.33)).

Om det er ideene som skaper verden eller verden som skaper ideene, er en filosofisk diskusjon som har pågått siden Platon og Aristoteles, og fortsatt pågår. Det er litt provoserende at forfatterne slår fast at tankene former verden som en innlysende sannhet, uten å drøfte eller opplyse om at det finnes andre måter å se det på. Det oppleves ekstra provoserende fordi boka framstiller seg som ei nøytral bok om å få bedre sjøltillit, ikke som ei lærebok i alternativ filosofi.

Det er i alle fall viktig å være klar over at ideen om at det er ens personlige tanker som bestemmer hvordan en har det, og at å tenke positivt fører til økt lykke og velstand også har blitt voldsomt kritisert. Kritikere mener at denne måten å tenke på fører til at de som har det kjipt velger å kritisere seg sjøl og skamme seg over sine egne følelser, heller enn å ville endre på de negative tingene i samfunnet eller eget liv som gjør at en føler det sånn. Det kan brukes til å si at de som har det kjipt er skyld i det sjøl fordi de ikke tenker positivt nok, og ved å fokusere på egne følelser (ikke hvordan en har det, men hvordan en tar det) kan det fjerne oppmerksomheten fra å endre på urettferdige ting som mobbing og sosial utestengelse, som ikke lar seg tenke vekk men som må tas tak i og gjøres noe med.

Skal mobbing tenkes vekk?

Det er symptomatisk at kapitlene om mobbing også bare handler om tanker – mobberens og mobbeofferets. Det forklares at både de tankene mobberne har når de mobber, og de mobbeofrene får når de mobbes, er dårlige og må motarbeides med positive tanker. Men det sies ingen ting om hva hverken mobbeofferet eller andre kan gjøre for å få mobberen til å slutte med å mobbe; det står for eksempel ingen ting om å forsvare andre som blir mobba, eller om å rapportere mobbing til rektor/lærer/foreldre/politi/sjef.

Forfatterne bruker følgende eksempel for å forklare hva de mener: «Forestill deg at du møter en drittsekk som slenger noe dritt til deg. To ting kan skje. Du kan holde fast ved en god overbevisning og la dritten prelle av, eller du kan åpne opp og la det ramme deg på en kjip måte. Når du åpner opp for å la deg påvirke av dette føre til at du snakker deg selv ned og før du vet ordet av det driver du med selvmobbing. Disse kjipe tankene vil spre seg som tankevirus og smitte over og overta de tankene som gir deg styrke. Etter en tid har du slettet gode overbevisninger og ødelagt verdifulle programmer.» (s. 45-46)

To ting er veldig problematisk med eksempelet over. For det første nevnes ikke et tredje alternativ (kun «to ting kan skje»): En kan si til den som slenger dritt at hen sårer deg med det hen sier, og be hen slutte med det. Dersom dette ikke tas til følge kan en rapportere vedkommende, og for eksempel ta det opp i et konfliktråd. I stedet legges all vekt på at en sjøl har skyld for det om en blir lei seg på grunn av andres trakasserende oppførsel. Det er ikke en ok ting å fortelle folk som mobbes.

Transfobi som middel for god sjøltillit?

I tillegg til å overse personer som trakasserer en, kommer forfatterne også med råd om at en kan bruke tankene sine til å (i fantasien) latterliggjøre ubehagelige personer ved å forestille seg at de bryter med vanlige kjønnsroller. Dette gjøres på følgende måte (s. 52):

«Hvis det er en gutt eller mann det er snakk om – se ham for deg uten tenner og i en bitteliten rosa bikini. Legg på en lys og sexy stemme. Og så stinker han rumpelukt.

Hvis det er en jente eller kvinne – forestill deg henne i en usexy, stor og skitten boksershorts, skjegg i ansiktet, hårete rygg og uten tenner. Legg på stemmen til Donald Duck. …

Legg merke til hvor mye lettere det er å møte denne personen neste gang. Men du, ikke begynn å le!»

I ei «selvtillitsbok» som retter seg mot ungdom er det mildt sagt ganske spesielt å bruke plass på å latterliggjøre menn som kler og ter seg som kvinner, og kvinner som kler og ter seg som menn. Å ha en kjønnsidentitet som ikke samsvarer helt med kjønnet en er født inn i, er ganske vanlig for mange unge, og det vil neppe hjelpe på deres sjøltillit å lese at det å opptre «ukvinnelig» eller «umandig» er det mest latterlige en kan tenke seg.

I et intervju med Aftenposten fra 2015 forteller Line Halvorsrud, leder i Skeiv Ungdom at «Undersøkelser viser at skeive under 25 år i Norge er overrepresentert blant dem som sliter med rusmisbruk og psykisk helse. Dette er et resultat av fordommene de møter og har mot seg selv for å bryte heteronormen.» Sjøl om ikke det nødvendigvis er ment sånn, er det leit å se Skagseth og Strand reprodusere slike fordommer i ei bok om psykisk helse.

Uvitenskapelig sakprosabok

Når forfatterne kommer med såpass kontroversielle løsninger, kunne en forvente at de diskuterte motforestillinger eller oppgir kilder for påstandene sine om hva som virker og ikke virker. Det gjør de ikke, og for meg virker boka derfor ganske uvitenskapelig. Det innrømmes på en måte av forfatterne sjøl, som skriver at «vi er ingen eksperter som sitter og samler inn spørreundersøkelser fra hele landet og analyserer disse. Det gidder vi ikke.» (s. 10) De baserer seg i stedet på personlig erfaring. Greit nok, men flere steder savner jeg virkelig å bli forklart hvor de har det de sier fra.

Forfatterne skriver for eksempel (uten å oppgi kilde) at «Det finnes ca. 750 forskjellige verdier, og noen er spesielt viktige for deg.» (s. 70). Hva i all verden baserer de det på? Og er virkelig tallet på antall verdier noe konstant? Eksisterer det samme antallet verdier for Cicero i Roma, som for Juan i Mexico, som for Li Jin i Kina? Forfatterne ramser riktignok bare opp 30 verdier, men likevel synes jeg flere av dem er vanskelig å skjønne passer. Er «suksess» virkelig en verdi? Er «super» en verdi?

Boka ender da også opp med å anbefale tankefeltterapi (s. 62-63) som «Kanskje den mest effektive selvhjelpsteknikken for håndtering av kjipe følelser!» Dette i motsetning til Wikipedia, som skriver at «Selv om det finnes enkeltstudier som påviser effekt av TFT, regnes ikke metoden for vitenskapelig dokumentert. Det finnes heller ingen plausibel forklaring på virkningsmekanismene bak en eventuell effekt av behandlingen utover placebo... En blindet test gjennomført i 2005 viste ingen forskjell mellom banking gjennomført etter instruks fra høyt utdannede tankefeltpedagoger og banking i tilfeldig mønster.» Sjøl om både Skagseth og Strand jobber med å undervise i tankefeltterapi, burde de i ei bok retta mot ungdom gjengi hva forskning sier om metoden på en mer nøytral måte. Boka er for øvrig også utgitt av Alternativet Kurs- og Kompetansesenter, som eies og drives av nettopp Erling Skagseth og Mette H. Strand, og som tilbyr kurs i forhold til flere av temaene som tas opp i boka. Forfatterne har altså direkte økonomiske interesser i å overbevise om det de skriver om, og det de skriver har ikke gått gjennom en uavhengig redaksjonell vurdering fra et profesjonelt forlag.

Oppsummert

«Bli kvitt Styggen på ryggen. Selvtillitsboka» inneholder noen fine deler, som at det ikke er nødvendig å bli like godt likt av alle for å ha det bra, at det går an å lære seg å bli mer fornøyd med seg sjøl, og at det er bra for sjølfølelsen å bli en del av en gruppe, for eksempel ved å drive med organiserte aktiviteter. Et slagord som nevnes flere steder, «Enten går det godt, eller så går det over», virker også som en klok ting å fortelle seg sjøl innimellom.

Boka inneholder likevel såpass mange kontroversielle påstander at det er lurt å tenke kritisk mens en leser den. Eller så kan en lese noen mindre kontroversielle bøker om samme tema i stedet, som Oda Lindholms Bullshitfilteret eller Oda Ryghs Når livet er kjipt. Håndbok for unge folk. Bøkene kan du låne på biblioteket!