Ingenting blir som før

Ingenting blir som før av Hans Petter Laberg, Cappelen Damm 2017

Markus er snart ferdig på ungdomsskolen. Han bor sammen med mor, far og en yngre bror. I tillegg har han en eldre bror, Victor, som han ikke har hatt kontakt med på lenge. Victor er kriminell, og foreldrene har kastet han ut av hjemmet. Da Markus var liten, hadde de to brødrene god kontakt, og Victor tok seg av han. Markus savner storebroren sin, og etter en dramatisk hendelse på skolen, tar Markus kontakt med Victor.

Boka forteller om en helg mot slutten av tiende klasse. Markus blir med Victor på en biltur som ikke går helt som planlagt. Vi blir også med på en fest der Markus treffer Sara, ei jente som også har utfordringer i familien.

Fra baksideteksten:

Jeg liker ikke at ting forandrer seg. Jeg kan ikke huske at forandring har gjort noe som helst bedre. Storebroren min, Victor, forandret seg, og nå er det så lenge siden jeg har snakket med ham at jeg ikke veit om jeg kjenner ham lenger. Jeg kan bare huske hvordan han var før, da han var en helt annen person.

Lagt inn av Torill Næss, Lena-Valle vgs. 

Killerinstinkt

Killerinstinkt av Thomas Enger, Kagge forlag 2017.

Vi møter Even i det han skal inn i rettsalen for å vitne. Hele boka er Evens tilbakeblikk på det som skjedde, grunnen til at Even sitter i vitneboksen, bare avbrutt av noen sekvenser fra rettsalen.

Eks-kjæresten Mari og en kamerat, Johannes, ble funnet drept i skolebygningen etter skolerevyen noen måneder tidligere. Even ble raskt mistenkt for drapene. Han rakk ikke en gang å få svar på hvorfor Mari slo opp med han kort tid før drapene, og den siste SMS-en Even sendte henne var ikke helt pen.

Ryktene går på sosiale medier, og Even starter sin egen etterforskning. Snart blir det klart at bilulykken der Evens far døde ti år tidligere blir viktig for oppklaringen av drapene. Etter hvert blir det vanskelig for Even å stole på sine nærmeste, både venner og familie. Boka er spennende og en av de få krimbøkene for ungdom som kom ut i 2017. Slutten er dramatisk, og oppklaringen av drapene en overraskelse.

Lagt inn av Torill Næss, Lena-Valle vgs.

Sameblod

«Sameblod» er en sterk film om noen av de mørkeste sidene ved Nordens nyere historie. Samtidig er det også en vár kjærlighetshistorie og en sår fortelling om å forlate sin familie, og om å vende hjem.

Filmen starter med en begravelse i ei sørsamisk bygd i Sverige. Den aldrende kvinnen Christina vender sammen med sin sønn og sønnedatter tilbake til hjembygda for å delta i sin søsters begravelse. Christina gir uttrykk for ubehag ved å komme tilbake til gamle trakter. Ho nekter å bruke sitt samiske dåpsnavn Elle-Marja, og vil ikke svare sine slektninger når de tiltaler henne på samisk. Ho sier at samene er bråkete og tyvaktige.

Med dette utgangspunktet går hoveddelen av filmen tilbake i tid og viser Elle-Marjas oppvekst i en samisk reindriftsfamilie og på en svensk internatskole på 1930-tallet. Skolen er hard og streng. De blir slått av læreren hvis de snakker samisk i timene, og de blir mobba av svenske ungdommer som sier at samene ikke er fullt utvikla mennesker. Dette er raseforskningas tid, og vi får se en opprørende scene der de samiske jentene må kle seg nakne for en mannlig svensk raseforsker og få målt hodeskaller og tannstilling, som dyr.

Elle-Marja er skoleflink og dras mellom kjærlighet til familien og ønsket om å dra til byen og «slippe å være et sirkusdyr». Ho blir forelska i en svensk gutt ho møter på dans, og bestemmer seg for å prøve lykken med en ny, svensk identitet i Uppsala. Den siste halvdelen av filmen tar for seg hva som skjer med forholdet hennes til den svenske bygutten Niklas og søstera Njenna og forholdet til det samiske. Sluttscenen i filmen vender så igjen tilbake til den eldre Christina i Njennas begravelse.


Sameblod er en følelseslada, engasjerende og lærerik film. Skuespillerne er dyktige, musikken vakker og naturen storslått. De norske undertekstene er dessverre dårlig oversatt, de bruker det svenske ordet «kolt» i stedet for «kofte». Sameblod er verdens første film med sørsamisk talespråk, noe som er imponerende med tanke på at språket bare snakkes av 500 mennesker. Filmen vant prisen Beste europeiske film under filmfestivalen i Venezia i 2016.

En moderne familie

En moderne familie av Helga Flatland, Aschehoug 2017.

På en familieferie i Italia forteller Torill og Sverre sine barn at de skal skilles etter å ha vært gift i førti år. Og med det endres alt i en harmonisk og stødig familie. De tre voksne barna Liv, Ellen og Håkon reagerer alle på hver sin måte på den overraskende nyheten. 

Den ansvarsfulle og pirkete Liv strever både i forhold til sin mann Olaf og sine egne barn. Ellen forsøker å starte sin egen familie med kjæresten Simen, noe som viser seg å være vanskelig. Håkon, den bortskjemte attpåklatten med sin egen oppfatning av hvordan livet skal leves, støter på egne problemer da han møter Anna.

Gjennom boka opplever vi at forholdet mellom søsken og foreldre endres. Vi kommer tett på og er med når Liv, Ellen og Håkon forsøker å takle hverdagen etter at den er snudd på hodet. I vant Helga Flatland-stil får vi historien presentert gjennom flere fortellere, noe som igjen viser oss at vi ofte har forskjellig oppfatning av menneskene rundt oss og livet vi lever.

"Hei Mina, jeg er en trettiåtte år gammel jente, nei, unnskyld, dame, foreldrene mine på sytti år valgte å skille seg for ett år siden, noe som første til at rammene som åpenbart har vært forutsetningen for all nærhet og fortrolighet og naturlighet i vår familie, falt bort, vi har blitt fjerne og nesten fremmede for hverandre." (Ellen, s. 180).

Metro 2033

Metro 2033 er en dystopisk science fiction-roman  fra Russland. Hovedpersonen er en 21 år gammel gutt, Artjom, som vokser opp i t-banenettet under Moskva. Året er 2033, og for femten-tyve år siden foregikk en tredje verdenskrig med atomvåpen, som gjorde jordas overflate ubeboelig. En del tusen mennesker lever på t-banestasjonene under Moskva, der de livnærer seg ved å dyrke sopp og holde høns og griser. Siden de har lite elektrisitet må de gå i timevis gjennom mørke tuneller for å komme fra en stasjon til den neste. Boka begynner med at stasjonen der Artjom lever blir angrepet av muterte vesener fra overflaten, og han blir sendt ut på en reise for å finne hjelp. En reise der de som bor i den ene enden nesten ikke veit noen ting om dem på den andre sida, og der det som ville tatt en time med toget tar ukevis når en må gå.

Å reise mellom stasjonene er forbundet med store farer, i tunellene fins rotter, lekkasjer og banditter, og de forskjellige stasjonene styres av fraksjoner som ofte ligger i krig med hverandre; Den moderne greske bystaten Polis, det nazistiske Fjerde Riket, den kommunistiske Interstasjonalen, Jehovas Vitner, satanister og Store Orm-kulten av ville kannibaler, for å nevne noen. For å nå målet sitt må Artjom gjennom de fleste av disse stedene og møter ikke bare mange ulike farer men også mange ulike livssyn og tanker om tilværelsen. Artjom får også et glimt av den ødelagte overflateverdenen ved hjelp av en stalker, menn som iført beskyttende drakter av og til drar opp til overflaten for å hente batterier, bøker og medisiner.

Dmitry Glukhovsky var bare 17 år når han begynte å skrive på romanen, som først blei publisert på internett i 2002. I Russland har mer enn 2,5 millioner lest boka, som delvis er basert på faglige innspill fra ingeniører, offiserer og tunnelarbeidere. Boka er tettpakka med spenning, action og mysterier, og handlinga går fort framover. Samtidig er den fylt med filosofiske spørsmål om hva det vil si å være menneske, og om en kan bevare den menneskelige sivilisasjonen i mørke uten myndigheter, kunst og kultur. Anbefales!