Mine brødre

Mine brødre av Adel Khan Farooq. Aschehoug, 2016. 360 s.

De tre kameratene på østkanten i Oslo kaller seg "Prinsene av Mortensrud" og er i egne øyne uovervinnelige. Alle tre er norske, men to av dem har pakistanske foreldre. Selv om de to er muslimer, praktiseres ikke religionen slik foreldrene ønsker. De fester, drikker og dater som andre norske ungdommer. Men den kulturelle forskjellen er likevel stor, særlig i forhold til plikter og ansvar ovenfor resten av familien.

Etter å ha vært avstandsforelsket en stund, får hovedpersonen etter hvert god kontakt med Faiza, en somalisk jente i klassen. Hun er troende, og forsøker å få ham interessert i Koranen.

Han har mange spørsmål, og etter en turbulent periode på familiefronten, lar han religionen få en sjanse og finner fred i bønnene. Han slutter å drikke, selge dop, og finner ingen interesse i å være med kameratene ut om kveldene. I stedet tar kjæresten og besøk i moskeen all hans tid. Her møter han også Abdullah som viser seg å bli både venn og veileder. 

Her er mange slanguttrykk som poteter for å beskrive nordmenn, bævusj (politi), flusa (penger), gerro (røyk). Seg imellom kaller de hverandre for pakkiser.

Automatisk tenker jeg på innholdet i boka "To søstre" av Åsne Seierstad etter å ha lest boka siden fundamentalisme står så sterkt i boka. Andre som har mer fagkunnskap vil muligens være uenig.