Filmen starter med en begravelse i ei sørsamisk bygd i Sverige. Den aldrende
kvinnen Christina vender sammen med sin sønn og sønnedatter tilbake til
hjembygda for å delta i sin søsters begravelse. Christina gir uttrykk for
ubehag ved å komme tilbake til gamle trakter. Ho nekter å bruke sitt samiske
dåpsnavn Elle-Marja, og vil ikke svare sine slektninger når de tiltaler henne
på samisk. Ho sier at samene er bråkete og tyvaktige.Med dette utgangspunktet går hoveddelen av filmen tilbake i tid og viser Elle-Marjas oppvekst i en samisk reindriftsfamilie og på en svensk internatskole på 1930-tallet. Skolen er hard og streng. De blir slått av læreren hvis de snakker samisk i timene, og de blir mobba av svenske ungdommer som sier at samene ikke er fullt utvikla mennesker. Dette er raseforskningas tid, og vi får se en opprørende scene der de samiske jentene må kle seg nakne for en mannlig svensk raseforsker og få målt hodeskaller og tannstilling, som dyr.
Elle-Marja er skoleflink og dras mellom kjærlighet til familien og ønsket om å dra til byen og «slippe å være et sirkusdyr». Ho blir forelska i en svensk gutt ho møter på dans, og bestemmer seg for å prøve lykken med en ny, svensk identitet i Uppsala. Den siste halvdelen av filmen tar for seg hva som skjer med forholdet hennes til den svenske bygutten Niklas og søstera Njenna og forholdet til det samiske. Sluttscenen i filmen vender så igjen tilbake til den eldre Christina i Njennas begravelse.
Sameblod er en følelseslada, engasjerende og lærerik film. Skuespillerne er dyktige, musikken vakker og naturen storslått. De norske undertekstene er dessverre dårlig oversatt, de bruker det svenske ordet «kolt» i stedet for «kofte». Sameblod er verdens første film med sørsamisk talespråk, noe som er imponerende med tanke på at språket bare snakkes av 500 mennesker. Filmen vant prisen Beste europeiske film under filmfestivalen i Venezia i 2016.
